Ode til Menneskets Opphav og Bestemmelse

I. Sjelens Røst

Himmelske Fakkel! Ditt lys i meg forvares!

Mitt livs gåte igjennom deg forklares!

Ei fordi din ømme
varme jeg tilsikter,
Som ild ifra fontener
som heller aldri svikter.
Fakkel som opplyser!
-i din klare prakt,
skuer jeg meg selv:
fra ditt Rene Lys frembrakt.
En Udødelig innbygger
av en Himmelsk Hage,
Mot en Evig Dag,
jeg måler mine Dager.

 

II

Min fødselsrett utblekner annen prakt!

Det indre lys gjør annet lys til natt!

Den som søker skjule
stråleglansen gjemt heri,
Begår imot Gud selv
den verste form for  blasfemi.
Den Fulle Sannhets Lover,
som er blitt innskrevet,
av Gud i mennesket,
i sjelen fri fra legemet.
-ord som ut fra dydens bryst
ble født og i meg stemplet,
bekrefter nå min tale;
jeg har hørt i Sannhetstempet!

 

III. Den Himmelske Stemme

O, Strålende Symbol
for min Absolutte Makt,
Du Menneske som jeg skapte
utav min egen prakt!
Erkjenn at du er utvalgt
og din adelighet!
For om jeg nå deg salver,
i all hemmelighet;
da stadfester jeg din misjon
óg dens viktighet
På jorden, i mitt sted, utvis nå
sann rettferdighet
Mitt lys det skal du bære
hvor falskhet har fått makt
Og over alt utstråle
aspekter av min prakt.

 

IV. Sjelens Røst

Dere elementer,
forent i slavers sjakler,
Driver blindt i baner,
uopplyst av åndens fakler.
Dere har i dette
guddoms arbeid ingen del,
Som mennesket alene
må utføre i sin sjel.
Det embede å favne
all visdom i sin hånd,
Trekker til seg stråler
fra den Sol som er kún Ånd,
Dens klarhet driver mørket bort
fra lyset som nå rinner,
-beretter om at Gud-i-Mennesket
verden Overskinner.

 

V.

Er mennesket en Gud?
Jeg spør meg selv, og undrer,
Dette monstrum, mennske-guden,
skal det være et vidunder?
Sé der står det, kledt i svaket,
skam har det som krone.
Hvilken fiende veltet mennesket
ifra sin trone?
Ikke er det konge mer,
men slave av sitt sanseliv
Døv for himlens harpeklang,
for evig utvist i eksil
I fangenskap, på utrygg grunn,
hvor hver én himmelretning
Varsler død og hindrer det
i fra sin gjenoppreisning!

 

VI. Den Himmelske Stemme

Over alt som lever,
der stod en gang hans Rett.
Og fred var i mitt Rike,
-det har mitt øye sett.
Akk, opprørske slaver,
som vil sin Herre undertrykke!
Fred over hans søken,
Det er hans største lykke!
Én gang trakk han Livets Strøm,
min stemme lot han høre.
Og lot den flomme over jord
for å gi marken grøde
I dag når han vil bære frukt,
og eget liv opphøyne
Da regner det kún klagesang,
Og tårer fra hans øyne.
På hans rygg alene
er all skyld i evighet
Den straff han måtte ta
den er av sann rettferdighet
Min lov han først forsaket
og påkalt i dens sted
Der satt han opphavs-løgnen
og væpnet seg mot meg
Villfaren i den tro han selv har
har lagd på syndens lest
Der ble han offer selv,
denne syke avgudsprest
Døden er den frukt,
som tro til falskhet gir
På alteret som offer,
han brant sitt eget liv.

 

VIII. Sjelens Røst

Herre Gud i evighet,
vil mennesket, i ditt bilde,
For alltid i dets handlinger
Ditt store Verk forringe?
Har korrupsjonen i vår tid
berøvet dine barn
Den rett å kunne gjenoppstå
i dine dyders navn?
Har de forrådt din tillit slik
at abdisert du har
den største tittel du besatt,
å kalle deg vår Far?
Og vil vår tittel Dine Barn,
bli gjort til intethet
Og derved miste livets gave
Din udødelighet?

 

X.

Jeg lærte da jeg enda levde
i din stille prakt
At din kjærlighet, den var
en uforgjengelig pakt.
Og at dens gaver gis oss
om vi våker eller sover.
O, Gode Gud, kom nær meg!
Gjenopprett de gamle lover!
Kom oss til hjelp en siste gang
din milde Nåde bringer
Lærdom jeg skal vandre med
her under Dine Vinger.
Og tegner opp uti min sjel
min del i dine planer.
Og åpenbarer så min ånd,
som fra Din utstammer.

 

X. Den Himmelske Stemme

Om vulkanens frie ild,
dog fanget under fjell,
Av sten, metall, og svovelstrøm,
ja, hele jordens hvelv
Kan blusse opp og smelte
disse lag som har den fange,
Hvorfor kan da ikke du,
med Ordet gjør det samme?
O, redde Menneske, stålsett deg
mot verdensherrens styrke.
Og bryt de bånd som tynger deg,
og lar deg undertrykke.
Da frigis du fra din tortur
med Dødens Elementer.
Og bak deg, etterlat på jord
de grove sjelsfragmenter.

 

XI

Når jeg med krasse lyn på himmelen
Torden forespeiler
Og setter himmelen i brann,
så flammer på den seiler.
Da har jeg over Luften selv
Stadfestet en Regent
Et embete som herske skal,
og den jeg har utsendt-
Er deg, som jeg har utstedt
over korrupsjonen selv.
O menneske! Av egen kraft
fra det blå himmelhvelv
Må du på jorden selv nedslå,
på opphavsmørkets vrimmel.
Og med det samme slag,
vende tilbake til min Himmel.

 

XII
Mennesket er alle fenomeners
Sanne ånd.
Men alene, uten hersker er de,
krangler, uten kunstens hånd.
Naturen har tatt menneskets plass,
lar skaperverket skjende.
Og Dagens Stjerne maler nå,
alene, menneskets skjebne.
I dyreriket kan du lære
om forsiktighet;
Mykhet, mot, men fremst av alt,
om fast utholdenhet,
Andre dyder: Diamanter,
lærer deg om Klarhet
Av Planters Safter, gis så mangt,
Metallet Gull gir Fasthet.

 

XIII
Men av min plan for deg,
er det her lite åpenbart,
Av disse tegn i verden,
læres kun den spede start.
Et større kall, vet du du har
-med andre rettigheter
Av adelig art, når etter
andre lover du deg retter.
-Ditt navn skal bli ditt septer,
og jorden bli din trone
Og himmelens mange stjerner,
skal du bære som din krone
Universet blir ditt rike,
gjenopprettet blir din Stat.
Og der skal du regjere,
med ditt Hoff av Himmelsk Art.

 

XIV. Sjelens Røst

Din Stemme som jeg hører,
Har meg regenerert!
Guds Trofaste Agenter,
oppstiger ved min fred.
Det verk som de profane kaller
for Guds sjalusi
Har brakt meg hjem til Visdommen
og Gleden svøpt deri.
Mitt opphav blir rettferdiggjort,
min sjel igjen sublim.
En himmelsk skatt den åpnes ut
fra fødekilden min.
Fra den der kan det høstes;
-for dem av ydmykhet;
-gis frukter av dens vitenskap og
av dens kjærlighet.

 

XV

Hvis slik en kjærlighet,
kan trosse slikt et tomrom,
Som skiller meg fra deg,
og stige ned imellom,
Vil den da ikke, i sin makt,
i kraft av sine dyder,
Forløse oss, vi dødelige,
Til dine regioner?
Den binder alt, min kjære venn.
-Nei, intet kan mer skilles
Min ånd, den vil nå følge Deg,
og lede meg til Himmels.
Min sjelesang skal blande seg
med dine helhetshymner
Og dvele i ditt skjebneråd.
hvor kjærligheten begynner.

 

XVI

O Triumf av Hellighet!
Din Stemme Åpenbares!
O Sannhet som er Liv!
For mine øyne du Forklares!
Hvor synet og det sette,
blir gjort til Ett i klarhet!
Var dødt, blir levende,
blir gjenreist av din sannhet!
Dette største skue
ses kun i hjertets lys
Hvor Gud i Hellighet,
-i Evighet har Hus
Tidens vridde stier,
faller død for meg
For se I evigheten
er jeg gjort En med Deg.