Martinisme

“Martinisme” er kallenavnet til en hemmelig mystisk teosofi vedrørende menneskets opphav og bestemmelse.

Opphavet til denne læren er uviss, men den ble unnfanget og utformet som en helhetslig filosofi og åndelig skole av tre individer, som igjen var opphavet til kallenavnet “Martinisme”:  Martinez de Pasqually og hans to studenter og venner Louis-Claude de Saint Martin og Jean-Baptiste Willermoz.

Martinistens arbeid

“Husk alltid at mennesket er skapelsens mesterverk, som den Evige skapte i sitt bilde og sin likhet. La dette gjennomtrenge din sjels udødelige natur, og skill nøye din himmelske og uforgjengelige kjerne fra alle fremmede legeringer i deg.”

-Jean-Baptiste Willermoz 1730-1824

O.·.R.·.C.·. underviser i de tre grenene gjennom innvielser, veiledning, selvstudier, meditasjon, magi og indre alkymi.

Disse esoteriske disiplinene utruster den innvidde i sin åndelige selvutvikling, og leder frem til åpenbaringen av det tradisjonen betegner som det Ene Mysterium – den individuelle erkjennelsen av ens egen sanne natur.

Martinismen er en innvielsestradisjon, hvor det rituelle arbeidet samler og utfolder tradisjonens lære gjennom direkte deltagelse i dens mysterier.

I menneskets indre liv lever det krefter som vanskelig beskrives kun med ord, men som lettere og mer direkte uttrykkes gjennom det språkløse. I handlingen, erkjennelsen, og tausheten.

Liv og død, kjærlighet og hat, tanken og følelsene er så gjennomgripende fasetter av det å være til, at mennesket gjennom historien skapte myter for å uttrykke og speile seg i dem, i begjæret etter å erkjenne deres betydning. Alt dette betrakter vi som uttrykk for vår lengsel etter å forstå vårt opphav, essens og mening.

Tinctura of the Adepts

Myter gir opphav til symboler; livet er et lys i mørket; døden et kaldt lik, gjenfødelse en spirende rose. Kjærligheten er en varm men fortærende ild, og intellektet er som et tveegget sverd.

Det kan splitte det som er helt, men også skjære igjennom falskhet og illusjon.

Dette sinnbildenes språk, taler til noe dypt i oss, hinsides tid og kultur. Når vi når vårt vesens urgrunn, begynner en samtale med oss selv vi ikke makter å ta del i når den overdøves av den daglige bevissthetens flyktige bilder og tomme sanseinntrykk.

Gjennom en serie av innvielser, betegnet som grader, går den søkende dypere og dypere i seg selv, og avdekker gradvis de sider av en selv som er opphavet til den uro og eksistensielle rastløsheten som preger det livet vi alle er født inn i.

Gjennom et mytisk språk, av opplevelse snarere enn ord, forteller martinisttradisjonen at alle mennesker, i tiden før tiden, før all tilblivelse, var i en urtilstand av fullkommen klarhet, selvforståelse,  ro og harmoni, som nå synes tapt. Men som fremdeles dveler i den hellige stillheten, i alle menneskers hjerte.

Gjennom innvielsens ritualer, trenger vi dypere ned i oss selv, løfter de illusoriske slørene som opprettholder glemselen om det tapte lyset, og man står til sist ansikt til ansikt med sannheten om hvem man er.

Lyset vi alle bærer i oss driver nattens skygger tilbake, og den indre solen stiger opp av mørket: Opplysning.

Dette er en selverkjennelsens vei, hvor Ordenen ikke forteller den søkende hvem den er, men gir de symboler, verktøy og fellesskap som trengs på veien til selverobringens mål: Å bli den man er.

Fortsett å lese om martinismens historie