Historie

I århundrer har det eksistert en tradisjon, eller snarer et perspektiv på tradisjon kalt esoterikk. Begrepet kommer fra det greske esôterikos, som betyr ‘det som går innover’ og betegner båte det som søkes i det indre, så vel som de innviddes samfunn. Dette er mystikerenes indre vei, som søker opplysning og forening med sin guddommelige kilde. Ikke i den ytre verden, men i seg selv. Alle religioner, både i Østen og Vesten, besitter en indre kjerne hvor mystikken anses som essensen av det religiøse liv.

Den vestlige esoteriske tradisjon, som martinismen er en vital del av, omfatter en rikholdig arv av strømninger, som gnostisisme, hermetisme, theurgi, alkymi og kabbalah.

Martinisttradisjonen har tre grunnleggere som alle utfoldet den samme læren. Felles for dem var deres rot i en vestlig, gnostisk erkjennelsestradisjon, hvor mennesket må forløse seg selv fra det som hindrer det fra opplysning, selverkjennelse og frihet: en prosess vi kaller reintegrasjon.

Denne tradisjonen tok forskjellige former før de ble gjenforent under ett banner i én orden: Ordre Reaux Croix.

I løpet av 250 år har martinsmen beveget seg som en underjordisk elv gjennom europeisk tenkning, kunst og esoterikk, og inspirert det grunnleggeren Martines de Pasqually kalte begjærsmennesker til å trosse verdens kalde tomhet, og igjen tenne en ild der hvor mørket har slått rot.

Opphav

Martinisttradisjonens eldste opphav er uvisst, men den ble først organisert som en orden i Frankrike i 1767:  Ordre des Elus Cöen – Ordenen av de Utvalgte Prester.

Tradisjonens grunnleggere var stifteren Martinez de Pasqually, og hans to elever Louis-Claude de Saint-Martin og Jean-Baptiste Willermoz. På grunn av navnelikheten til de to førstnevnte, fikk tradisjonen etter hvert kallenavnet ‘martinisme’ av utenforstående.

I løpet av det første århundret, utviklet disse elevene to ytterligere ordener. Willermoz stiftet Ordre de Chevaliers  Bienfaisant de la Cité Sainte – Ridderne av den Hellige By, og Saint-Martin ble opphavet til Voie Cardiaque – Hjertets Vei.

De tre tradisjonene var alle grunnlagt på den samme læren, men formidlet den gjennom forskjellige grads- og læresystemer, tilpasset forskjellige mottakere og deres behov. Unikt for dem alle i sin samtid var at de var åpne for både menn og kvinner. Som ordener var de selvstendige, men arbeidet tidvis også nært sammen.

På grunn av martinismens grunnlære om individets ukrenkelighet, menneskets likeverd og den enkeltes rett til å søke åndelig utvikling, opplevde de forfølgelse under både den franske revolusjon, den russiske revolusjon og andre verdenskrig.

Flere martinister ble sendt i konsentrasjonsleir eller henrettet.

Martinez de Pasqually

Martinez de Pasqually

Joachim Don Martinez de Pasqually var en kavalerist av spansk avstamning, født og døpt i Grenoble i Frankrike en gang mellom 1710 og 1727.

Dette var en tid hvor katolisismen var den enste lovlige religionen i den franske staten, og de store sosiale forskjellene som herjet banet vei, ikke bare for den kommende blodige revolusjonen, men også opplysningstiden som fulgte.

Vi vet lite om Pasquallys tidlige år, men nyere forskning har kastet litt lys over hvor han kom fra. Hans far var en soldat fra Alicante, og Pasqually fulgte i hans fotspor. Han reiste trolig mye i Europa som yrkessoldat i løpet av sitt unge liv. I 1738 ble han løytnant i et skotsk regiment som tjenestegjorde i Spania under sin onkels kommando. Han deltok siden i den franske intervensjonen på Korsika, var offiser i et regiment av Sveitsergarden i 1740, og ble utnevnt som fransk marskalk før han trakk seg tilbake fra det militære livet rundt 1750.

På denne tiden var de franske millitærskolene blant Europas beste utdannelsesinstitusjoner, og ga en unik mulighet for å skaffe seg en utdanning og et levebrød for dem som ikke var adelige eller rike. Barn som var påtenkt offisersroller ble rekruttert så tidlig som i 7-8 års alder og kunne da få undervisning i matematikk, geografi, språk og naturvitenskap. I tillegg bød et slikt liv både på fast inntekt, pensjon og en anledning til å reise og se verden.

Vi vet i dag at Pasqually ikke hadde fransk, men spansk som morsmål. Han blir feilaktig antatt å ha vært dyslektisk og uutdannet av esoterikere på 1920-tallet, som i troen på at han var jødisk, blandet antisemittisk fordomsfullhet med uvitenhet. Hans rundt tusen etterlatte manuskriptsider viser at han behersket latin og hebraisk. Videre kan vi se at biblioteket han etterlot seg var verd en formue i datidens valuta. Dette forteller oss at han var velutdannet, belest, bereist og hadde bred, men også hard livserfaring da han besluttet å trekke seg tilbake fra militærkarrieren.

“Mennesket, og menneskelivet er det mest dyrebare den Evige har frembrakt… For vi ble til i hans bilde, og hans liv er vårt, da han lever i oss, og vi i ham. …Spill intet blod! Det eneste liv mennesket har rett til å ta er sitt eget.”

-Martinez de Pasqually

Hvorfor denne lærde offiseren valgte et sivilt liv, giftet seg og bosatte seg i Bordeaux vet vi ikke, men kontrasten mellom krigene han opplevde, og det indre mystiske livet han senere henga seg til er påfallende hard.

Opphavet til hans lære er et mysterium, men vi vet at hans far var frimurer, og ifølge et frimurerpatent Pasqually presenterte for den franske storlogen, ble han utnevnt som Deputert Stormester med rett til å opprette og styre egne loger gjennom et patent fra den jakobittiske prinsen Charles Edward Stuart datert 1738. –Samme år som Pave Clement XII utlyste sin bulle ‘In Eminenti’ som forbød alle katolikker å bli frimurere, en vedtekt som ble bekreftet i 1983 av daværende kardinal Joseph Ratzinger, senere pave Benedikt XVI.

Pasquallys far innvidde imidlertid sin sønn som frimurer, og i henhold til patentets fullmakt, overdro de samme rettigheter til sin sønn.

I enkelte brev forteller Pasqually at utover sin far, ble han også instruert av en person som han omtalte som sin eldre lærer, men som aldri nevnes med navn.

Vi kan ikke se bort ifra at han kan ha hatt andre lærere enn sin far, men dette kan ikke etterprøves på nåværende tidspunkt. Derimot kan vi se hva han studerte selv.

I hans bibliotek fantes svært mange sjeldne verk om den tidlige kristendommen, spesielt gnostisismen, men også muslimske alkymiske tekster og klassisk hellenistisk filosofi. Leselisten han foreskrev sine studenter var overveldende, og de som ville ha “den fulle esoteriske forståelsen av ordenens første grad, må være kjent med verkene til Severinus Boëthius, Pythagoras, Celsus, Platon, Averroes, Augustin, Hieronymus, Origen, Ambrosius, Gregor av Nazianz, Athanasius, Basilius, Hilarius, Rabanus, Bede, evangelisten Johannes, Moses, Sokrates og Heinrich Cornelius Agrippa.” En av de mest velbrukte bøkene han etterlot seg var førsteutgaven av den franske oversettelsen av Corpus Hermeticum, kjerneverket i hermetismen. Biblioteket hans inneholdt også et utall sjeldne verker fra middelalderen og renessansen om magi.

I et brev fra martinsten Rostro (Ernst Friedrich Hecktor Falcke, borgermester av Hannover) skrevet i 1779, forteller han at Pasqually skulle være innviet i en mysterietradisjon som hans familie hadde vært i besittelse av i over 300 år, og som Pasquallys forfedre hadde funnet i den tiden de hadde arbeidet for den spanske inkvisisjonen.

Hvorvidt dette stemmer, er heller ikke mulig å etterprøve i dag, men det kan i så fall være en mulig grunn til det omfattende biblioteket Pasqually hadde arvet av ytterst sjeldne esoteriske bøker, hvor mange av dem stod på inkvisisjonens forbudsliste.

Pasqually var en dedikert frimurer, men var skuffet over det franske frimureriets tilstand slik det var på 1700-tallet. Han etablerte derfor sin egen loge i sydfrankrike, Chapitre des Juges Écossais, i Montpellier i 1754, som arbeidet med frimureriske høygrader hvor han begynte å utbrodere sin egen lære.

Da han lykkelig giftet seg med Marguerite Angélique Collas i 1767 og var bosatt i Bordeaux, så han at det som hadde vært en innvielsestradisjon for menneskets gjenreisning, hadde degenerert til å bli en lettsindig og fuktig sosietetsklubb som hadde mistet sin opprinnelige åndelige hensikt.

Etter å ha samlet de lokale logene, begynte han arbeidet med å reformere dem, og introdusere dem for sin egen tolkning av frimureriet, som han tok med seg fra tiden i Montpellier.

Han anså alle menneskeskapte ordener som forsøk på å gjenskape en tapt åndelig tilstand, eller himmelsk orden, og mente at frimureriet derfor var en farkost for vestens siste overlevende innvielsestradisjon. Dette er ikke ulikt de valentiske gnostikerenes tanke om at den jordlige kirken er et splintret speil av den sanne ekklesia: Guds tanke.

Pasqually brukte frimureriet innledningsvis som en rekrutteringsportal for sin egen tradisjon, men opplevde flere problemer med dette. Han var i kraft av sitt nedarvede patent, (som han fremla for den franske storlogen i 1763) vant med å arbeide selvstendig, men etter hvert som det franske frimureriet begynte å bli mer organisert, ville storlogen Grand Orient ha ham til å endre gradene sine. Videre kunne han ikke innvie kvinner, og de som søkte til logen hans om å bli opptatt gjorde det gjerne av svært lite åndelige grunner.

1764 etablerer han et hemmelig kapittel av høygrader over sin moderloge i Bordeaux, La Française. Han kaller dette La Française Élue Écossaise, og begynner å utarbeide innvielser for sin arvede tradisjon, men som var forankret i frimureriets tre tradisjonelle grader.

I 1767 bestemte han seg for fredelig å avslutte forholdet til den franske storlogen, og samtidig nedlegge alt sitt frimureriske arbeid.

Han stiftet da Ordre des Chevaliers Maçons Élus Coëns de l’Univers. Dette var verdens første komplette magiske orden, som gjennom 11 grader fordelt på syv innvielser, underviste i teosofi, theurgi og indre alkymi.

Theurgi, fra det greske theurgia, betyr guds-arbeide, og henspiller på vestlig ritualmagi hvor enkeltindividet søker henosis: enhet, eller forening med Gud. Dette er hva Pasqually kalte menneskets reintegrasjon med seg selv og sitt guddommelige opphav.

Mens kirkens lithurgi (fra gresk: lithourgia) er et tjeneste-arbeide hvor en prest forretter et møte mellom mennesket og gud, er theurgien en vei for magikeren å gå den Evige direkte i møte i seg selv.

Pasqually betrakter mennesket som opprinnelig et enhetlig vesen, som gjennom et psykisk og åndelig brudd, nå befinner seg i en illusjon om at det er noe det ikke er. En dualistisk forvirring som gir opphav til talløse nye illusjoner i en evig meningsløs maskerade.

Gjennom å tre forbi sansenes- og den materielle verdens slør, blir dette spillet klart for oss, og vi kan da skjære gjennom de indre konfliktene som opprettholder denne tilstanden, og gjenvinne den fullkomne enheten som fremdeles ligger skjult i alle mennesker.

Dette er årsaken til ordenens navn:  Élus Coëns – “De Utvalgte sam-Evige” av det franske co-eternels, som viser til ordenens hensikt og endelige mål.

Coën henspeiler også på det hebraiske Kohen, som betyr prest, en referanse til det evige melkisediske presteskapt som er ordenens ideal.

Ordenen og dens lære var viet til studiet av menneskets åndelige opphav og vesen som farkost for den Evige. Den tok utgangspunkt i en judeo-kristen tradisjon som Pasqually betraktet som den opprinnelige vestlige veien til selverkjennelse, før ortodoksien og politikken forpurret det opprinnelige budskapet.

Pasquallys mystikk er ikke teoretiske spekulasjoner, men fordrer handling, dedikasjon og selvdisiplin. Hans mystiske og magiske vei leder fra materiell blindhet til åndelig opplysning gjennom bønn, evokasjoner, invokasjoner, eksorsismer og indre selv-kommunion.

Gjennom suksessive selvrenselser, avkledninger av illusjoner, skal mennesket gjenforenes med seg selv, sitt individuelle, guddommelige motstykke (tilsvarende hva Kristos i den valentinske gnostisismen kaller den Guddommelige Tvilling, og kabbalismen den Hellige Skytsengel) og endelig lede til kommunion med det som ordenen kun kalte la chosé – tingen – Den Uutalelige Evige.

Pasquallys orden vokste fort, og fikk mange elever over store deler av frankrike. Fremst av dem var hans gode venner Louis-Claude de Saint-Martin og Jean-Baptiste Willermoz.

  

Jean-Baptiste Willermoz

Jean-Baptiste Willermoz

Den opprinnelige grunnleggeren av ‘Ordre de Chevalier Bienfaisant de la Cité Sainte’ – (Ordenen av de Velgjørende Riddere av den Hellige Stad) C.·.B.·.C.·.S.·. var Jean Baptiste Willermoz (1730 – 1824), nær venn og student av Martinez de Pasqually:

Når Pasqually døden i 1774, stod martinismen i fare for å gå tapt, og Willermoz besluttet da å bruke Frimureriet som fartøy for den hemmelige læren til Elus Coën.

Willermoz var en pragmatisk person, en brilliant esoteriker og innovator.

Hans arbeid som frimurer er av stor viktighet og innsikt, men har desverre blitt glemt over tid. Historien fremstiller han som en hvileløs ridder i sannhetens tjeneste, kjempende for å rektifisere dekadensen i han samtids hemmelige selskap og ordener, og det manglende begjæret etter opplysning som rådet i dem.

C.·.B.·.C.·.S.·. har som formål å gjøre Riddere og Damer i stand til å følge Imitatio Christi, og å føre et liv i ridderlighet som fundament for all åndelig oppnåelse. Igjennom å gjenreise det som en gang gikk tapt, arbeider Ordenens menn og kvinner for å manifestere martinismens veldedige holdning og lære i verden igjennom uselvisk handling.

C.·.B.·.C.·.S.·. er derfor martinismens ridderlige gren, som arbeider med filosofi, etikk, erkjennelsesmystikk og indre alkymi.

 

Louis-Claude de Saint-Martin

Louis-Claude de Saint-Martin

Saint-Martin, bedre kjent som “Den Ukjente Filosof”, er den siste av de tre grunnleggerne av den tradisjonen Ordre Reaux Croix viderefører i dag.

Han er uten tvil den mest kjente personen blant dem, og tradisjonen har utvilsomt blitt kjent som “Martinisme”  som hans ettermæle.

Louis Claude de St Martin ble født inn i en lavadelig familie i Amboise, Frankrike, den 18. Januar i 1743. Han ble en av Martinez de Pasqually’s elever i Elus Coën, men også hans nære venn og sekretær. Sammen med sin livslange venn Willermoz, valgte han å gå sin egen vei når det kom til å utdype sin mesters vei, og søkte å etablere en stille og mystisk vei til åndelig opplysning. – Ikke igjennom teurgi og magi, men igjennom en indre “Hjertets Vei”.

Han begynte å instruere menn og kvinner i martinismen, og beholdt Pasquallys doktrine igjennom hele sitt liv og forfatterskap. Senere ble han også inspirert av mystikeren Jacob Böhme.

Han reiste igjennom hele europa, og skrev en stor mengde velkjent litteratur, alltid under pseudonymet “l’Philosophe Inconnu”, den Ukjente Filosof. Han lærte at taushet og diskresjon var Adeptenes sanne måte å nære den Hellige Ild, som brenner i alle menneskers hjerte.

Saint-Martin gikk bort den 13th October, 1803, og etterlot seg en stor mengde innvidde elever spredt over Europa, som selv overleverte martinismen igjennom århundrene. Dette ble gjort i små sirkler, og intime innvielser mellom mester og elev.

Voie Cardiaque – Hjertets Vei, er derfor den mystiske og kontemplative grenen av Ordre Reaux Croix, fra hvis røtter de to andre grenene av Ordenen strekker seg idag for dem som arbeider hos oss.

Endemålet for dette arbeidet beskriver Saint-Martin slik:

”Den eneste innvielse jeg taler om og søker av hele min sjel, er den hvorigjennom vi kan nå inn til Guds hjerte, og som lar Guds hjerte nå inn i oss, for der å inngå et uoppløselig ekteskap som vil gjøre oss til venn, broder og brud av vår guddommelige motpart.

Det er intet annet mysterium i det å nå frem til denne hellige innvielse enn det å gå mer og mer ned i dypet av vårt vesen og ikke gi slipp før vi kan bringe frem den levende, livgivende rot.

Fordi all den frukt vi burde frembringe etter vår egenart da vil gro frem, i og omkring oss, på et helt naturlig vis.”

For å lære mer om martinisme, eller hvordan du kan bli med i Ordre Reaux Croix, innviterer vi deg til å lese deg opp på denne siden, og besøke vårt bibliotek.

 

Etterkrigstiden

I etterkrigstiden var derfor martinistene spredd og isolert over store deler av verden, men ofte med ufullstendige ritualer, utvannede læretekster, og manglende kjennskap til både tradisjonens opprinnelige lære samt andre ordener.

Mye av læren ble regnet som tapt. Gjenlevende loger som ikke hadde kontakt med hverandre ble antatt å være nedlagt.

Flere av disse logene reorganiserte seg da som selvstendige ordener, og enkelte av dem eksisterer den dag i dag. Andre slo seg sammen i etterkrigstiden, da det var mulig å gjenoppta kontakten over landegrensene.

I tiden de var adskilt, hadde det derimot oppstått store forskjeller i hvordan de organiserte seg, hva de baserte sitt læresystem på, og hvordan det ble formidlet.

Forsøk på å bevare og gjenopprette tradisjonen hadde ført til feil og mangler som bryter med kjerneverdiene i den opprinnelige martinismen, som utelukking av kvinner, innføring av populistisk nyreligiøsitet, politiske føringer, pseudovitenskap og fordommer mot den opprinnelige læren og dens ritualer.

 

ORC SEAL 5

Stiftelsen av Ordre Reaux Croix

I 2002 besluttet norske martinister som var forpaktere og linjebærere av de tre tradisjonene, å gjenforene dem under ett banner, i én orden, hvor de skulle tilbakeføres til sin opprinnelige form, og slik bli tilgjengelig i en samlet organisasjon, åpen for både menn og kvinner.

Ordre Reaux Croix ble da grunnlagt for å vende tilbake til tradisjonens kilde: den opprinnelige læren til de tre Mestre som grunnla den.

O.·.R.·.C.·. forpakter derfor alle de tre grenene, Elus Coën, Chevaliers Bienfaisantes de la Cité Sainte – C.·.B.·.C.·.S.·. og Voie Cardiaque.

Ordenen har i løpet av sine første ti år samlet franske, tyske og russiske originalmanuskripter og ritualer. Mange av disse var antatt tapt eller hittil ukjente. Slik har tradisjonen blitt møysommelig restaurert og reaktualisert for vår samtid.

Martinismen er tidløs, ordenen er det ikke. Samtidig som det opprinnelige bevares slik det var, må det fortløpende tolkes og refortolkes inn i den tid vi lever i. Det arbeides derfor fortløpende med videre studier, oversettelser og publikasjoner av martinistiske tekster.

Inngangsporten til det vi regner som den opprinnelige Martinismen begynner for alle i den yngste av tradisjonene, Voie Cardiaque –Hjertets Vei, hvor man arbeider med mystikk, meditasjon, kontemplasjon og indre alkymi.

Etter å ha nådd Ordenens andre grad, kan den enkelte søke om opptak i de to eldre tradisjonene. Her utdyper man arbeidet med theurgi, magi og bønn i Elus Coën, eller esoterisk filosofi, etikk og ridderlighet i C.·.B.·.C.·.S.·.

Ordenens Høyeste Råd holder til i Norge, hvor Storlogen bestyrer øvrige templer og studiesirkler.

Ordre Reaux Croix har i dag om lag 200 medlemmer, og er situert i Norge, Sverige, Canada, Hellas, Argentina, Brazil, Spania, USA og England.

Martinister fra andre ordener er velkommen til å besøke oss og delta på våre møter. De som ønsker det kan også søke om å bli opptatt i vår orden samtidig som de beholder sin tidligere tilhørighet.

For å lære mer, les om hvordan Ordre Reaux Croix og ordenens grader er bygget opp